Hvor såre skal vi bli?


Jeg leste nettopp om en som var blitt så såra av at noen skriver at de får hjelp av å gjøre endringer i kosten. Det er ikke første gang. Det er jo veldig synd at noen skal føle seg såra, men jeg satt egentlig igjen med et spørsmål om hvor såre skal vi egentlig bli?

Det vil alltid være noen som ikke kommer i mål. Uansett hvilke behandlingsmetoder eller medisiner som prøves. Sånn er det bare. Men vi kan da ikke slutte med ulike tiltak fordi om de ikke virker på absolutt alle.

Det kommer stadig mer kompetanse angående terapeutisk bruk av kosthold. Da er det etter min mening svært viktig å dele denne informasjonen, slik at de som ønsker det kan bruke denne kunnskapen. Det er jo fritt for å velge den vekk, dersom det ikke er av interesse.

Eller skal vi heller slutte å spre nyttig informasjon som kan hjelpe en stor del av dagens syke, fordi vi kan risikere at noen velger å bli såra?

Hensikten med å dele informasjon er definitivt ikke å såre, men å hjelpe. Og faktisk er det svært mange som får hjelp.

Informasjonen som deles gjør at mange som ellers ikke ville fått hjelp, får en bedre hverdag og bedre livskvalitet. Fastlegen har svært sjelden gitt noen som helst informasjon om kosthold, av den enkle grunn at det er svært få leger som har satt seg inn i dette temaet. Spør du en lege om terapeutisk bruk av kosthold, så har de rett og slett ingen idé om hva det dreier seg om. Det inngår nemlig ikke i medisinstudiet. Selv om Hippokrates, legekunstens far sin læresetning var "La din mat være din medisin og din medisin din mat". Dette temaet har helt forsvunnet innen dagens medisin.

Da må denne kunnskapen deles på annet vis og i dagens digitale verden så er det en naturlig vei å gå. At kunskapen spres kan faktisk være til stor hjelp for mange.

Jeg lurer derfor på hvorfor det alltid skal være noen som må bli såra?

Hvis de vet at de har gjort det de selv ønsker å gjøre, så kan de bare velge bort denne informasjonen, men for naboen er det kanskje denne innsikten som skal til for at hun eller han skal få bukt med sine plager.

Nei, det hjelper ikke for alle. Det er så. Og selvsagt kan ikke alle spise seg friske, men de fleste kan spise seg friskere. Hvis de vil. Det handler faktisk om valg. Ved hjelp av å stabilisere blodsukkeret, bedre tarmfloraen og dempe inflammsjon kan faktisk svært mange få en bedre hverdag. Til syvende og sist er det jo kun den enkeltes valg. Men for å ta gode valg er kunnskap en nødvendighet. Dersom denne kunnskapen ikke deles blir det jo ikke et reelt alternativ. Det går ikke an å velge noe du ikke vet om.

Mn dette valget må hver enkelt stå for og det er det egentlig ingen som har noe med. Akkurat som det er ingen som har noe med å bry seg om de som faktisk velger å teste ut nye råd.

Så hvorfor velger da noen å bli såra? Og hvorfor velger de å få dårlig samvittighet? Hvis det er resultatet må det vel være bedre å heller prøve ut rådene, slik at de slipper å ha dårlig samvittighet. Enten så hjelper det eller så hjelper det ikke. Men da har du i alle fall prøvd.

Vi kan da ikke slutte å dele nyttig informasjon fordi at noen velger å tolke informasjonen som kritikk!

De som deler har trolig fått effekt selv eller hatt klienter, pasienter, familiemedlemmer eller venner som har fått hjelp. Rådene deles av ønske for at andre skal kunne oppnå samme effekt, ikke for å såre.

Jeg har bl.a. hatt mange klienter ved min klinikk, som ikke har visst om en form for matintoleranse som kalles proteinintoleranse. De har ikke visst at det var mulig å ta en urinprøve for å finne ut om deres barn med autisme eller ADHD har denne intoleransen. Når barna da slår ut på testen og får tilrettelagt et annet kosthold, får mange et nytt liv. Ikke bare denne ene pasienten, men hele familien.

Flere av disse foreldrene har da blitt svært glade og takknemlige for denne innsikten, men de har samtidig blitt aldeles rasende på sine fastleger og på systemet som har hindret dem i få vite noe om dette tidligere. For denne problemstillingen blir det ikke automatisk testet for, da den fortsatt er under forskning.

Er det virkelig slik vi vil ha det? At det skal være opp til hva den enkelte lege har av kompetanse? Men hva da når terapeutisk bruk av kosthold ikke er et tema hos legene? Hvordan skal kunnskapen da spres?

Er det ikke bedre at informasjonen spres slik at de som ønsker det kan få hjelp til å finne ut av egne utfordringer? De får da i alle fall et valg!

Ja, jeg lurer bare på hvor såre vi skal bli?

Hensikten med å dele informasjon er at folk skal få en mulighet, og hvis de ikke vil, er det bare å la være.

Men de som ønsker det må jo få informasjonen fra et sted, hvis ikke forblir denne informasjonen en skjult mulighet, som mange ikke får tilgang til.

Det kan vel neppe væreen god løsning?

Mette