Den som ikke er åpen for ny kunnskap, lærer heller ikke noe nytt!


Kosthold er et omfattende fagfelt, der det fortiden skjer utrolig mye spennende.

Det jeg synes er fasinerende er at mange fortsatt tror at overvektsproblematikken kun handler om energioverskudd. Altså at folk ender opp med overvekt dersom de spiser flere kalorier enn de forbruker.

Tenk om det var så enkelt at det bare handlet om et kaloriregnestykket.

Hvor mye energi vi spiser har selvsagt betydning, men hvor kaloriene kommer fra betyr betydelig mer enn antallet. 1500 kalorier fra laks, pesto, olivenolje, nøtter, kjerner og frø kontra 1500 kalorier fra kneippbrød, chips og ris påvirker kroppen på helt forskjellig måte i forhold til blodsukker, insulinutskillelse, metthetsfølelse, søthunger, tarmflora, avhengighet, m.m.

Hvis det kun dreide seg om et kaloriregnestykke ville det neppe vært så mange overvektige, hverken i Norge eller ellers i verden.

Hvor mange har ikke prøvd å leve på lavkalori-diett, for så å erfare at vekten står bom stilt, eller i verste fall går opp?

Og hvor mange har ikke erfart å gå sultne i måned etter måned men vekta sitter "som støpt". Der i tillegg humøret svinger som en jojo og energinivået likedan i takt med blodsukkersvingningene. Samtidig som du tenker på mat kontinuerlig, ja til og med drømmer om mat. Å ha det slik er hverken behagelig eller særlig hensiktsmessig.

Det foreligger i dag så mye informasjon om hvordan maten påvirker hormonelle prosesser og bakteriefloraen i tarmen og hvordan disse prosessene påvirker vekta og helsa forøvrig. Likevel er det mange som fremdeles fastholder at overvekt kun handler om å spise mindre og trene mer.

Det ville vært lettvint om det var så enkelt, men når vi nå har kunnskap om andre innvirkende faktorer kan vi ikke bare velge disse bort. Når stadig flere sammenhenger kartlegges, må vi vel kunne forvente at våre helsemyndigheter følger med i stedet for å tviholde på "gårsdagens sannhet.". At det kan være vanskelig å innrømme at de har tatt feil, er forståelig, men vi må likevel kunne forvente at ny kunnskap blir tatt til etterretning.

Fordelen med å få kjennskap til andre sammenhenger, særlig betydningen av insulinresistens og tarmfloraen åpner uante muligheter til å gjøre noe med dagens store helseutfordringer. Vi får faktisk flere verktøy til å bekjempe både overvekt, (også for lav vekt), diabetes 2 og inflammasjonslidelser og vi har faktisk betydelig bedre mulighet for å forebygge, bremse og reversere sykdom.

Vi har selvsagt et valg om å fortsette å holde fast ved kalorimodellen, eller vi kan velge å ta nyere kunnskap til etterretning.

Vi kan også velge å se bort i fra at professorer og leger driver klinikker og sykehus rundt omkring i verden og får langt bedre resultater mot overvekt, diabetes 2 og inflammasjonssykdommer med andre tilnærminger enn de vi bruker her til lands.

Vi kan fortsette å velge å tro at det vi lærte som barn fortsatt er sannheten, selv om vi i dag vet at mye av den forskningen som ligger bak dagens råd bygger på dårlig og manipulert forskning. Der land er håndplukket for at resultatet skulle stemme med hypotesen og der mat-, sukker og legemiddelindustrien var inne og styrte forskningen. Der selv hovedpersonen bak de generelle retningslinjene, Ancel Keys, prøvde å dementere sine utspill om mettet fett da han fant ut at de var feil. Til Keys store fortvilelse fikk han ikke publisert sine rettelser. Konsekvensene ville blitt for store. Selv om han ikke var alene bak disse rådene, var det hans forskning de baserte seg på. Men vi kan også velge å være ydmyke for ny kunnskap, ta denne i bruk slik at den kommer folk til gode.

På tross av at denne kunnskapen foreligger i dag, fortsetter våre myndigheter og en stor del av "mannen i gata" å tro på "gårsdagens sannhet". Kanskje de ikke har fått med seg rådenes opprinnelse, eller informasjonen om insulinresistens og tarmfloraens betydning, men når denne kunnskapen faktisk finnes, bør vi vel kunne forvente at både leger, ernæringsrådgivere og folk flest er åpne og mottagelige for denne kunnskapen.

At personer med utdannelse innen ernæring også fastholder gamle teorier og helt velger vekk nyere forskning, er egentlig forunderlig, men at også folk som kun har heimkunnskap fra barneskolen mener de har sannheten er egentlig enda mer forunderlig. Alle har en formening om kosthold, og veldig mange velger ut de resultatene som passer med egne synspunkter. Om forskningen er dårlig betyr visstnok ikke så mye.

Innen hvilket annet fagfelt er det folks meninger som er det sentrale?

Innen hvilke andre fagfelt er det "mannen i gatas" lyster og oppfatninger som styrer?

Hva med forskningen?

Alt med måte er et uttrykk vi ofte hører. Hvis vi snur litt på den tankegangen og bruker den i andre sammenhenger, så ser vi fort hvor galt det kan gå. F.eks hvis vi heller diesel på en bensinbil, eller motsatt, bensin på en dieselbil. Eller hvis vi røker litt hasj eller tar litt heroin, Eller gir hunden vår litt sjokolade. De som har prøvd vet at dette ikke er særlig smart.

Hvordan kan mange da tro at "alt med måte" skal gå bra for oss mennesker?

Fordi om konsekvensene ikke viser seg umiddelbart, så utvikler de aller fleste av dagens lidelser seg over år. Mange oppfører seg som om "alt med måte" går fint og blir overrasket den dagen de får påvist for høyt blodtrykk, for høyt kolesterol eller diabetes 2. Eller de utvikler fibromyalgi, revmatisme eller inflammatoriske tarmsykdommer. Vi oppfører oss som om slag og hjerteinfarkt er akutte lidelser, og selv om sluttresultatet er akutt, vet vi godt at disse sykdommene har utviklet seg over mange år. Nettopp fordi mange er så overbevist om at "alt med måte" er helt greit.

Jo, vi har alle valg. Vi kan fortsette å stikke hodet i sanden og tro at "alt med måte" er greit. Og fortsette og rette oss etter de tradisjonelle kostrådene, med masse karbohydrater.

Eller vi kan velge å lytte til nyere forskning som viser at for mye karbohydrater gir økt insulinutskillelse, som etterhvert gir hyperinsulinemi og insulinresistens og en dårlig tarmflora, som igjen gir overvekt, diabetes 2 og inflammasjonslidelser.

Inflammasjon som ligger i bunn av de aller fleste av nåtidens lidelser som hjerte/karsykdommer, autoimmune lidelser, smertetilstander, nevrologiske sykdommer. Også demens, Alzheimer og flere krefttyper viser seg å kunne ha sammenheng med insulinresistens og økt inflammasjon.

Jo, vi kan velge å ikke ta denne innsikten på alvor å håpe på det beste, eller vi kan velge å ta denne kunnskapen til etterretning.

Jeg undrer meg også over helsemyndighetnes valg av ekpertpanel angående kostholdsråd. Når ekspertpanelet er håndplukket av personer som har samme oppfatning, skjer det ingen utvikling. Hva med å velge et bredere ekspertpanel, med personer med ulike syn, slik at synet blir mer nyansert og vi kan få en debatt? Og slik at ny kunnskap kommer fram til toppen. Når vi ikke har noen i toppen som er åpne for nyere kunnskap, blir vi jo stående på stedet hvil.

De som ikke er mottakelig for ny lærdom, lærer faktisk heller ingenting. Det sier seg egentlig selv. Når de som "bestemmer" holder fast ved "gårsdagens sannhet" bidrar de dermed til å bremser utviklingen og hindrer mange i å få den hjelpen de fortjener. Så lenge deres meninger legger grunnlaget for hele samfunnet, legger de også føringene for kostholdet på våre sykehus, sykehjem, institusjoner, slik at den kosten som tilbys pasienter og beboere er et kosthold som fremmer sykdom fremfor å bygge helse.

Å bagatellisere matens innvirkning for helsa er å gjøre folk en stor bjørnetjeneste.

Vi venter med å gjøre tiltak mot overvekt til det blir et alvorlig fedmeproblem. Og når i tillegg mange av dagens helsepersonell er overvektige, er det lett å forstå at denne problematikken blir bagatellisert. Men får egentlig pasientene den behandlingen og hjelpen de trenger og fortjener på denne måten?

Det er helt fint at de tradisjonelle rådene hjelper for en del, men for alle dem som ikke får hjelp av å følge de tradisjonele rådene, hva med dem? Skal vi bare gjøre som om ikke de finnes, eller skal vi fortsette å tro at de spiser "junk food " i smug?

All forskning viser at folk flest følger de tradisjonelle rådene, men utvilklingen går likevel feil vei.

Er det ikke på tide å ta i bruk ny kunnskap!

Mette