"First do no harm"


”First do no harm” er vel noe alle behandlere burde ha som motto, ikke bare legene.

Men er det egentlig sånn?

I løpet av mine 15 år som sykepleier og 15 år som ernæringsterapeut har jeg observert en del angående kosthold både på sykehjem, sykehus og ulike institusjoner. Mye er veldig bra, men det serveres også mye mat som ikke styrker pasientenes helse.

Ved Ernæringsklinikken treffer jeg også mange som har gått gjennom hele systemet med kostrelaterte plager, uten at kosthold har vært nevnt med ett ord, hverken fra fastlege eller spesialister. Kosthold blir dessverre ofte sett på som noe alternativt.

Vi behandler folks kroniske lidelser som om de er akutte, men glemmer å fokusere på årsaken til at de oppstår. Vi er verdensmestre på å behandle slagpasienter, men vi er ikke verdensmestre i å forhindre at slaget oppstår.

Vi må ikke bli så blinde at vi ikke ser betydningen av at det vi putter i oss ikke har betydning for helsa. Spesielt i forhold til kroniske lidelser. Disse helseplagene oppstår sjelden ”over natta”. En stor del av disse lidelsen skyldes en kronisk inflammasjon, på bakgrunn av kosthold og livsstil. Dette kan vi faktisk påvirke i stor grad, men kosthold blir ikke regnet med som behandling, dessverre.

I den medisinske verden er mye forskningsbasert og det kreves ofte at studier skal være dobbelt blindt testet. Det kan være fornuftig, og det er også forholdsvis enkelt å gjennomføre når det gjelder en ny medisin, men angående kosthold er det ikke like lett. Vi spiser så mye forskjellig og det er så mange faktorer som spiller inn.

Det er heller ikke så lett å få midler til slike studier. Ingen tjener penger på en kostjustering.

En test angående kosthold viser heller ikke nødvendigvis hva som er best, men at det ene alternativet kan være bedre enn det alternativet det testes mot. Det betyr ikke automatisk at det er det beste alternativet.

Erfaringsbasert kunnskap har vært brukt i tusenvis av år, også innen medisin. Vi må derfor også kunne bruke erfaringer innen kosthold.

Hvis det er mulig å få til dobbelt blindt tester, er det selvsagt viktig å gjøre. Men når det gjelder kostreaksjoner så kommer noen reaksjoner umiddelbart, andre kommer etter noen dager, mens en hel del reaksjoner viser seg først etter flere år. En stor del av de kroniske lidelsene vi strever med i dag kan relateres til kostholdet som bl.a. diabetes 2, overvekt og inflammasjonslidelser, så de er også en form for kostreaksjon.

Og når den samme reaksjonen på en enkelt matvare skjer gang etter gang, må det lov å trekke noen slutninger, selv om denne reaksjonene ikke nødvendigvis slår ut på de testene som er tilgjengelige.

Når klienter kommer til klinikken og beskriver at de får smerter i magen hver gang de får i seg melkeprodukter, men får beskjed om at de bare må fortsette å innta melk fordi de ikke har en allergi, så virker dette lite logisk. Når en matvare medfører smerte, er det mest hensiktsmessig å utelate denne matvaren. I alle fall for en periode.

Vi må ikke bli så opphengt i dobbelt blindt tester at vi rett og slett blir dobbelt blinde.

At de gamle på sykehjemmet får servert sukker og hvetebaserte kaker og dessert hver eneste dag, virker også lite hensiktsmessig. Spesielt når en stor del av pasientene har insulinresistens og trolig har dårlig toleranse for disse matvarene. Denne "kosematen" tapper i tillegg kroppen for viktige vitaminer og mineraler, de påvirker blodsukkeret, gir økt fettlagring, gir humørsvingninger, fórer de dårlige tarmbakteriene, øker inflammasjon, gir næring til virus og bakterier og reduserer immunforsvaret. Er det virkelig dette våre gamle og syke trenger?

Disse matvarene bidrar ikke med noe annet gunstig enn øyeblikkets nytelse. Selvsagt er kos og trivsel viktig, men er det nødvendig at kosemat skal være synonymt med noe som bryter ned helsa?

Jeg har også sett kols-pasienter og andre kronisk lungesyke bli surklete og tette av slimete melkeretter, og andre med fordøyelsesplager som blir sittende på toalettet i timevis etter å ha fått servert glutenholdige matretter. Siden disse reaksjonene ikke slår ut som en allergi eller cøliaki, får de ingen restriksjoner, og må bare spise det de får servert.

Det mest graverende var likevel da min beste venninne, som sliter med diabetes 2, måtte begynne med insulinsprøyter under sist sykehusopphold. Hjemme klarer hun fint å regulere sin diabetes ved hjelp av kosten, men maten hun fikk servert på sykehuset var så full av karbohydrater at blodsukkeret føyk til himmels. Så i de 10 dagene hun var innlagt, måtte hun faktisk begynne med insulinsprøyter.

Må det virkelig være slik?

Var ikke hensikten å hjelpe og ikke skade?

”First do no harm osv” .......

Det er lov å åpne øynene for andre sammenhenger. Hva med insulinresistens, dårlig tarmflora og individuelle matreaksjoner? Matreaksjoner handler om så uendelig mye mer enn matallergi og cøliaki. De fleste kroniske lidelser er relatert til kosthold og livsstil. Og når det viser seg at de fleste faktisk følger retningslinjene, så bør vi vel se litt på disse retningslinjene. Hvorfor går vi ikke mer til årsaken til sykdomsutvikling. Nei, vi venter til diagnosen er et faktum, selv om det er mange tydelige signaler om at kroppen er i ubalanse.

All honnør til de som jobber i helsevesenet. De gjør en kjempejobb, og gjør selvsagt sitt beste utifra de retningslinjene de har. Og det å kose seg er selvsagt viktig, men er det ikke en bedre løsning å servere mat som bidrar til å styrke helsa i stedet for å servere mat som fører til økt inflammasjon og smerte?

Skal vi pleie lidelsene eller menneskene?

Hvorfor ikke bruke kosten på en mer terapeutisk måte? Det foreligger mye kompetanse angående kostens innvirkning på helsa. Men denne kompetansen kan ikke brukes fordi den ikke er forsket nok på, eller fordi det ikke er testet med dobbel blindt tester. Det foreligger likevel masse erfaringer som er lov å ta til etterretning.

Er det virkelig bedre å spise etter "alt med måte"- prinsippet?

Det er for meg en gåte at det drivstoffet som er nødvendig for at kroppen skal fungere optimalt både fysisk og psykisk, ikke er et tema hverken i sykepleier- eller medisinstudiet, men blir sett på som noe alternativt. Kosten, som er drivstoffet vårt!

Er det ikke snart på tide å åpne øynene og se hva som skjer ute i den store verden?

På John Hopkins hospital har de bl.a. behandlet barneepilepsi med kosthold i snart 100 år. For voksne startet de med samme type behandling i 2002. De begynte ikke med dette i går, men har masse kompetanse og erfaringer om dette temaet. Det handler ikke om enkeltstående anektoter. Å behandle epilepsi ved hjelp av en kostjustering må da være bedre enn å bruke sterke medisiner som ofte gir en lang liste med bivirkninger og for ikke å snakke om hjernekirurgi. (Anbefaler filmen "Firs do no harm" , med Meryl streep, som handler om nettopp dette.)

Dr Unwind i Storbritania har en klinikk der 6 leger har brukt kosthold som verktøy i 6-7 år. Dr Jason Fung, nefrolog, i Toronto, Canada har forsket på overvekt og diabetes type 2 i snart 20 år og har behandlet tusenvis av pasienter med kosthold. Det samme har Dr. Eric Westman, leder ved Dukes medicine center, Durham, North Carolina. Det virker.

Dr. Tim Noakes har gjort det samme i Sør Afrika, Gary Fettke i Australia. Dominic DAgostino, professor ved College of Medicine Molecular Pharmacology & Physsiology at the University of South Florida, har over 20 års erfaring med ”lavkarbokosthold” mot metabolsk syndrom (insulinresistens), epilepsi, Alzheimer, ALS, muskelsvinn og kreft.

Sarah Hallberg, medisinsk leder ved IU Health Medically Supervised Weight Loss program, Andreas Eenfeldt, leder for websiden ”Dietdoctor.com” i Sverige og Aseem Malthora bør også nevnes i denne sammenheng.

Listen over leger med lang erfaring begynner å bli lang. Og det som er interressant er at ingen av disse legene som har startet med å bruke kosthold som verktøy går tilbake til tradisjonell behandling.

Forsker og diettist Zoe Hartcomb, har doktorgrad i Public health nutrition. Hennes doktoravhandling hadlet om bevisførselen angående retningslinjene for våre kostanbefalinger: “An examination of the randomised controlled trial and epidemiological evidence for the introduction of dietary fat recommendations in 1977 and 1983: A systematic review and meta-analysis.”, så en skulle tro at vet en hel del om hva dette handler om.

Dr. Rangan Chatterjee, har spilt inn serien ”Doctor in the house” i Storbritania, med kjempesuksess. Han har mer enn 20 års erfaring i å bruke kosthold og livsstilsendring som behandling av kroniske lidelser. Han opplevde at den tradisjonelle legebehandlingen med å bruke 10 min på hver pasient ikke var tilfredsstillende og valgte å dra hjem til familiene og behandle helheten. Kosthold og livstil sto i fokus. Han dokumenterte resultatene i disse filmene. Han går til årsakene for pasientenes helseproblemer fremfor å "slukke brann".

Dette burde vel være en naturlig vei å gå for flere innen helsevesenet?

(Sjekk deres presentasjoner på dietdoctor.com)

Også i Norge er det leger som har gått i dybden av kosthold som terapeutisk verktøy. Bl.a. ekteparet Erik og Sofie Hexeberg, Dr Lindberg, Berit Nordstrand, Geir Flatabø, dr Karl. L. Reichelt m.fl. En skulle tro at kosthold var et selvskrevet emne i medisinstudiet, men det er det dessverre ikke, så de legene som driver med kosthold som en del av behandlingen har tilegnet seg sin kompetanse som et supplement til medisinutdanningen.

Disse legene har lang utdanning, mange års erfaring, driver med forskning og undervisning. De har et brennende engasjement for det de driver med. Selv om disse legene i både inn og utland, deres legesentre og klinikker har suverene resultater, sitter vi likevel her "på gjerdet" og tviholder på ”gammel” lærdom.

En medisinsk sannhet sies å vare i 5 år. Det vil si at noe av det medisinstudentene lærer i starten av utdaningen allerede er utgått på dato når de er ferdige. Vi vet bare ikke helt hva.

Da burde det være en idé å følge litt med i hva som skjer innen dette temaet, og ikke gro fast i en sannhet.

Heldigvis bor vi i ett fritt land, der vi kan gjøre egne valg, men det er likevel synd at disse legene som våger å gå nye veier, skal møte så mye motstand. Ofte av folk som ikke har noen utdannelse eller kompetanse innen temaet, men også fra ernæringseksperter som har lært noe annet. Mange av disse kommer trolig aldri til å endre mening, selv om bevisene er aldri så mange og overbevisende.

Men skal vi bare se bort fra disse nytenkende legenes kompetanse?

Så lenge deres pasienter får redusert sine helseplager, blodverdier normaliseres, vekten reduseres og pasientene er fornøyde, bør vi vel høre på hva disse legene har å si?

Skal vi virkelig fastholde gammel lærdom når pasientene blir bedre med andre metoder enn med de generelle anbefalingengene?

Skal vi tviholde på at en del av vår tids sykdommer er kroniske, selv om andre leger klarer å reversere dem? Det virker egentlig mer logisk at vi kan spise oss friske så lenge vi kan spise syke.

Disse nytenkende legene blir i stedet uglesett. Så lenge de går utenom de generelle anbefalingene opplever mange å bli ”vingeklippet” og legelisensen står i fare for å bli inndratt.

Leger som går i dybden og som forsker i årevis, og som har gått lenger inn i sine spesifikke temaer enn noen andre, risikerer å bli stoppet.

Hvordan skal vi få til en utvikling når de som sørger for å tilegne seg mest mulig kompetanse blir stoppet?

Hvordan skal vi komme videre når ny kunnskap ikke er velkommen?

Innen alle andre temaer mottas ny kunnskap med entusiasme og glede.

Innovasjon ses på som viktig og nødvendig og er noe vi applauderer. Alle vil ha det siste innen datateknologi og alle vil ha de fineste og mest moderne bilene. Men når det gjelder kosthold, da skal vi holde på det gamle, og ingen må tenke nytt.

Er det noen som husker historien om Semmelweiss? Han ville at legene skulle vaske hendene når de kom fra obduksjonssalen og gikk til føden. Alle lo av ham. Ingen ler i dag.

Skal vi virkelig fortsette å le av dem som tenker nytt og "svarteliste" de som fører verden videre? Sunn skepsis er selvsagt fornuftig, men å gå med skylapper er sjelden hensiktsmessig.

Hvorfor skal motstanden være så stor til å prøve en ny retning? Faktisk er vi ofte mer skeptiske for å gjøre en endring i kosten enn vi er for ta medisiner.

Tenk om det ikke virker? Ja, det er en mulighet, men det motsatte kan jo også være resultatet. Du kan faktisk få bedre helse og bedre livskvalitet.

Vi må heller ikke glemme at de generelle anbefalingene er nettopp det. Generelle og anbefalinger!

Mens vi er alle individuelle og har lov til å prøve ut hva som er best for oss.

Er det ikke snart på tide å trekke skylappene litt til side, så vi ikke gjør mer skade?

"First do no harm" osv.......

Mette

Ref:

1. Associations of fats and carbohydrate intake with cardiovascular disease and mortality in 18 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study

2-Latterliggjort og utfrosset sukkerforskning

3. BMJ 2013;347:f6340

4. Intake of saturated and trans unsaturated fatty acids and risk of all cause mortality, cardiovascular disease, and type 2 diabetes: systematic review and meta-analysis of observational studies

5. Re-evaluation of the traditional diet-heart hypothesis

6. Saturated Fat Finally Vindicated in Long Buried Study

7. Association of Dietary, Circulating, and Supplement Fatty Acids With Coronary Risk: A Systematic Review and Meta-analysis

8. Evidence from randomised controlled trials did not support the introduction of dietary fat guidelines in 1977 and 1983: a systematic review and meta-analysis

9. Dietary fat guidelines have no evidence base: where next for public health nutritional advice?

10. The 100-year-old scientist who pushed the FDA to ban artificial trans fat

11. Study Questions Swapping Butter for Vegetable Oils

12. Change in dietary saturated fat intake is correlated with change in mass of large low-density-lipoprotein particles in men

13. Low-Density Lipoprotein Subclass Patterns and Risk of Myocardial Infarction

14. Det store bedraget om kolesterol