Underernæring i eldreomsorgen. Er det kun et bemanningsproblem?


Viser til innlegg i Stavanger Aftenblad, lørdag 12.8, 2017 om underernæring i Eldreomsorgen.

Bare økt bemanning kan løse problemet var overskriften.

Økt bemanning er helt klart et viktig moment, men at det bare er økt bemanning som er løsningen stiller jeg meg som ernæringsterapeut skeptisk til.

Det er faktisk et stort problem at de eldre også er feilernærte samtidig som de er underernærte. De kan faktisk være overvektige, men likevel ha mangler av essensielle næringsstoffer, fordi kostholdet ikke er tilpasset deres behov. Overvekt, diabetes type 2, stoffskiftelidelser og andre sykdommer kan skjule underernæring hos mange eldre.

Hvis vi ser på det kostholdet de eldre får i dag, så består det ofte av en høy andel hvetebasert brødmat, kaker og ”kosemat”. Er de heldige er brødet litt grovt, men langt fra grovt nok. Disse brødmåltidene innebærer en økning i insulinproduksjonen hos oss alle, også hos de eldre.

I Norge er det tradisjon for å spise brød til flere av dagens måltider, noe som egentlig ikke er nødvendig. Og valg av brødtype får dermed svært stor betydning for helsa.

Mang av de eldre har allererede en utviklet diabetes type 2. Likevel er det brødmat som dominerer kostholdet, enten de er på aldershjem, sykehjem eller sykehus.

I tillegg får mange kaker og desserter hver eneste dag. Sukker, melke og hvetebaserte sådan.

En eldre dame jeg kjenner på over 80 har de siste to årene bodd på aldershjem og vekten hennes har i denne perioden økt med nærmere 15 kilo. Hennes fysiske helse har i denne perioden fallert betydelig. Dette er noe som er naturlig i hennes alder kan en gjerne si, men det kostholdet hun får servert, gjør det definitivt ikke bedre.

Det er veldig bra for de som er så heldige og få plass på slike hjem, der de både får sosialt fellesskap i tillegg til den hjelpen og tryggheten de trenger, og der de fleste forhåpentligvis trives godt og får mat. Men det kunne vært så uendelig mye bedre med noen små justeringer i kosten. Disse justeringene kunne høyst sannsynlig bidratt til at flere ville klart seg selv lenger, og dermed kunne blitt boende sammen med sine venner lenger på aldershjemmet. I stedet blir behovet for sykehjemsplass plutselig større og større pga at helsen fallerer.

Vektøkningen til denne damen, har i denne perioden hatt stor innvirkning på hennes helsetilstand, da hun lider av både hjertesykdom, tette lunger i tillegg til svært hovne og vonde bein. Den økte vekten går dermed ut over hennes førlighet og evne til å klare seg selv i tillegg til at den forverrer hennes sykdommer.

Så lenge hennes lege, sykehuset eller aldershjemmet ikke kommer med noen innspill angående kosthold, så gjør ikke denne damen noe med dette området.

Ikke har de mulighet heller, så lenge maten blir servert og de er prisgitt det de får.

Jo, vi skal være glade for at de eldre får mat, slik verden er i dag. Og vi skal være glade for at de får mat som smaker noenlunde greit. Men hvorfor kan vi ikke snu litt på innholdet slik at de kan bevare helsa og førligheten litt lenger, og ikke minst slik at de kan glede seg til måltidene. De burde være et høydepunkt.

Jeg tror det skyldes uvitenhet, og at vi går i de gamle mønstrene med at grovt brød, er greit og at litt kake og dessert er med og øker trivsel og er en viktig faktor.

Selvsagt er trivsel viktig, men det er ikke ensbetydende med å servere noe som sakte men sikkert tar livet av folk. Tenk om fokuset var på å servere både de syke og eldre mat som gjorde at de oppretholdt god helse, forebygget sykdom og der det var mulig å spise seg friskere.

Et lite eksempel kan nevnes at en venninne av meg nylig var innlagt på sykehus. Hun har både intoleranse mot melk, gluten og har i tillegg diabetes type 2. Hun har utviklet den ene lidelsen etter den andre, uten at det blirstilt spørsmål om hvorfor. Hver lidelse blir behandlet hver for seg med ulike medisiner. Denne damen har nå blitt så dårlig at livskvaliteten er sterkt redusert. Hun gjør selv alt hun kan mtp kosthold. Hun klarer å holde diabetesen under kontroll, men ved siste innleggelse på sykehuset, måtte hun plutselig over på insulinsprøyter.

Med å spise maten hun fikk på suykehuset ble blodsukkeret så ustabilt at hun måtte ha sprøyter for å regulere dette. Langtidssukkeret var veldig bra, og hun fikk masse ros for at hun klarte å holde blodsukkeret stabilt hjemme. Da er det et paradoks at denne damen må begynne med insulinsprøyter når hun er innlagt på sykehuset. Det burde være en fallitterklæring at sykehusmaten medfører en merkbar forverring av pasientens sykdom.

Er det ingen som stopeper opp og tenker over dette?

Er det ingen som ser at karbohydratfokuset som har vært ledende i vårt land så lenge ikke er det beste, hverken for å unngå å bli syk, eller hvis du har blitt syk.

Å få melkefri og glutenfri mat som i tillegg var blodsukkersytabiliserende kunne hun bare glemme. Hun er på sykehuset. Burde ikke kompetansen på dette område være bedre?

Er det ikke på tide at både de eldre og syke får mat som er tilpasset deres behov?

At de kan få mat som dekker deres næringsbehov, som i tillegg sørger for at blodsukkeret holdes noenlunde stabilt og at tarmfloraen blir ivaretatt?

Å gi mat som er med og støtter opp om god helse. Å gi mat som sørger for at kroppen fungerer så optimalt som mulig.

Dette er óg en del av omsorgsprinsippet. Som sykepleier lærte vi om egenomsorgsmodellen, som det så fint heter. Det gikk ut på å opprettholde pasienters egenomsorg i størst mulig grad. Og at helsepersonell skal bidra til at egenomsorgen ivaretas på best mulig måtte.

Å servere mat som medfører forverring av sykdom er i aller høyeste grad svikt i denne modellen, spør du meg.

Satt på spissen kan vi kalle det en form for omsorgssvikt, når dette området ikke blir tatt hensyn til i behandlingen.

Mye kunne i tillegg vært spart av lidelser, dersom dette temaet ble tatt på alvor og vi tenkte forebygging.

Hvis blodsukkeret ble holdt stabilt, fordøyelsen ble ivaretatt og nødvendige næringsstoffene ble sørget for, kunne trolig mange unngått å utvikling av diabetes type 2, forstoppelse og mange av de andre kjente livsstilslidelsene.

For å snu denne problematikken, må først myndighetene og statens ernæringsråd tørre innrømme at det de kostrådene de i alle år har trodd på, ikke var helt riktig likevel.

At forkjempere som Fedon Lindberg, Berit Nordstrand, Dag Viljen Poøyzinski og Birger Svihus høyst sannsynlig har rett i sine råd om å redusere på karbohydratene. Ikke fettet. Det er ikke fettet som er ”den store stygge ulven”, men karbohydratene.

Og da må mengden karbohydratene reduseres for å få gjort noe med sykdomsutviklingen.

Det trenger ikke innebære en revolusjon. Det kan f.eks innebære at lavkarbobrød, frøbaserte knekkebrød, grønnsaker, bær, fisk, kjøtt og sunt fett får større plass i kostholdet. Så enkelt, men likevel så vanskelig. Det innebærer ikke at alt godt skal fjernes. En smakfull ”shot” av friske bær, eller en nydelig smootie av bær, avokado og kokosmelk, med et dryss av kverna frø, kunne satt fortgang i fordøyelsen til selv den mest forstoppa. Hvis det ble gitt daglig. Det smaker betydelig bedre enn Duphalac. (avføringsmiddel) En dessert basert på ananas og lime kombinert med hakka mandler, smaker himmelsk. Eller litt mørk sjokolade til kaffen. Grønnsaker kan serveres på så uendelig mange måter. Hva med en nydelig ertepuré til fisken, eller en suppe av masse grønnsaker laget på god kraft, som ble moset i en god blender til en fløyelsmyk smakfull suppe, smekkfull av næringsstoffer. Det er absolutt ikke umulig og trenger heller ikke være kostbart.

Så lenge ikke rådene kommer fra høyere hold er det svært vanskelig å nå fram med ny kunnskap, men gamle ringrever har også lov å ta inn ny kunnskap og innrømme feil. Gamle ringrever høster trolig mer respekt dersom de tør innrømme at den forskningen de har levd etter i alle år, trolig ikke er helt korrekt likevel. De har selvsagt forfektet sine råd i beste mening, og det er forståelig at det sitter langt inne å snu et så massivt ”tog”, men det bør vel være pasientenes beste som bør stå i fokus. Og ikke æren til de gamle ringrevene.

Disse to eldre damene som her er beskrevet er to hverdagseksempler som tilsier at noe er galt.

Kaker kan også være et tilbud, men det er mulig å lage mer helseriktige kaker og desserter. Uten masse hvetemel og sukker.

Kaker og desserter kan lages av råvarer som inneholder nødvendige næringsstoffer som er nødvendige for å opprettholde god helse. Råvarer som sørger for mer stabilt blodsukker og som kunne fått fordøyelsen til å fungere bedre, uten å måte ty til avføringsmidler.

Små grep kunne altså gitt en betydelig bedre ernæringsmessig status for de eldre, så underenrnæringsproblematikken er etter min mening langt mer omfattende enn et bemanningsproblem, selv om den også er en viktig faktor.

Mye kan gjøres på denne fronten, og jeg håper at helseministeren snart våkner og innser at han selv er neste generasjon som får behov for denne tjenesten og at han dermed ser betydningen av å ta tak i denne utfordringen. Det tar dessverre lang tid å endre på disse rutinene!

De beste ønsker om en god helse!

Hilsen Mette