Når skal helsemyndighetene justere rådene ved overvekt og diabetes type 2?


Når vil norske helsemyndigheter åpne øynene for nye og bedre behandlingsmuligheter ved overvekt og diabetes type 2?

I forhold til overvekt holder de fremdeles på den gamle teorien med energioverskudd som hovedårsak. Altså for høyt kaloriinntak i forhold til forbruk.

Det blir stadig mer kompetanse om de metabolske prosessene som en innvirkende faktor i forhold til både overvekt og diabetes 2. Dette åpner opp for helt andre behandlingsmuligheter og helt andre resultater. Likevel holder norske helsemyndigheter fast på de gamle teoriene om kalorioverskudd som den vitkigste faktoren.

Overvekt og utvikling av diabetes 2 henger ofte sammen selv om også slanke kan utvikle diabetes 2. Den metabolske ubalansen er uansett en sentral faktor for begge lidelsene.

Hver gang vi inntar karbohydrater stimuleres utskillingen av insulin, noe som er helt nødvendig for å transportere sukker fra blodet til cellene. Hyppig inntak av karbohydrater vil gi økt insulinutskillelse som etterhvert utvikles til hyperinsulinemi (for høyt insulinnivå) og deretter insulinresistens (redusert effekt av insulinet). De viktigste symptomene på denne utviklingen er økt vekt, særlig økt bukfett, økt inflammasjon og etterhvert prediabetes (forstadiet til diabetes) og diabetes 2.

I tillegg til å være et transporthormon er insulin også et fettlagringshormon. Økt insulinnivå gir derfor ofte vektøkning og særlig økende bukfett og økt inflammasjon, som igjen er en medvirkende årsak til bl.a. høyt blodtrykk, hjerte/ karlidelser, muskel/ leddplager, smertetilstander, fibromyalgi, autoimmune lidelser og nevrologiske sykdommer.

Den økende velstandsvalken er ofte første signal om denne metabolske ubalansen og dermed et langt mer alvorlig problem enn en kosmetisk utfordring.

Karbohydratene er en nøkkelfaktor i denne sammenheng, da karbohydratene er den matvaregruppen som "trigger" den metabolske ubalansen aller mest. Proteiner, sunt fett og grønnsaker har en stabiliserende effekt og har liten innvirkning på insulinutskillelsen. Det er derfor av vesentlig betydning redusere inntaket av karbohydrater, og særlig "raske " karbohydrater for å få bukt med denne problematikken.

Insulinresistens og inflammasjon er det lite snakk om i helsenorge. Vi venter heller med å gjøre tiltak til diagnosene er et faktum og behandlingen er da ofte å dempe symptomene med medisiner. I enkelte tilfeller kan medisiner være nødvendig, men hva med den ubalansen som ligger til grunn, som mange har gått med i 10-15 år før diagnosen ble et faktum.

Det anbefales som regel mindre kalorier og mer karbohydrater for disse pasientgruppene. Alle skal leve magert og lettprodukter anbefales som aldri før. I disse produktene er fettet ofte byttet med karbohydrater, altså blir det enda mer karbohydrater og den metabolske ubalansen opprettholdes.

Det var nylig et debattprogram på radioen der de fremste ekspertene her i landet diskuterte det økende problemet med overvekt og fedme. Ikke et eneste ord om insulin og insulinresistens ble nevnt. Det var kun fokus på kalorioverskudd og for mye mat som årsak. For noen er selvsagt dårlige matvaner en medvirkende årsak, og helt nødvendig å rydde opp i. Saken er derimot at en stor del følger de anbefalingene som myndighetene gir. De spiser grovt brød, ris, pasta, frukt, juice, kjøtt og fisk. På tross av dette går vekten stadig oppover og inflammasjonslidelsene bare øker. Det er lite sannsynlig at alle disse spiser "junk food" og drikker cola i smug.

I Norge spiser vi veldig mye brødmat. Mengde og valg av brød får derfor stor betydning i denne sammenheng. I tillegg til å ha "4 kakestykker " bør brødet ha så lavt karbohydratinnhold som mulig (helst lavere enn 30 %). Vi kan med fordel utelate brødet i mange sammenhenger, f.eks til salater, supper, omelett og speilegg. Evt bruke litt "lavkarbobrød". Med denne justeringen kan de daglige insulintoppene enkelt reduseres og risikoen for å utvikle insulinresistens, inflammasjon og overvekt reduseres.

Noen leger her i landet har derimot tatt denne problematikken på alvor og har endret behandlingen. De får bukt med overvekt og diabetes type 2. Pasientene blir i tillegg kvitt inflammasjon og smerte, samtidig som livsstilslidelser og en hel rekke sykdommer og senkomplikasjoner forebygges. Disse legene gjør noe så elementært som å ta tak i årsaken i stedet for å dempe symptomene. Dermed dempes den metabolske ubalansen. Blodsukkeret stabiliseres, medisiner blir overflødig og pasientene blir friske!

En rekke leger i andre land får denne pasientgruppen friske med å endre på kostholdet. F. eks Jason Fung, Andreas Eenfeldt, Eric Westman, Kailash Chand, Ron Rosedale, Peter Randaa og Steven Phinny, bare for å nevne noen.

Hvorfor hører ikke flere på dem som får effekt?

Det handler ikke lenger om tro eller ikke tro. Dette skjer. Gang på gang. Likevel holder de gamle ringrevene på sitt og sier: NEI, det er ikke mulig! Vi må fortsette med det vi alltid har gjort, selv om det ikke gir ønsket resultat.

En medisinsk sannhet sies å vare maks 5 år, men når det gjelder kosthold, så skal en sannhet som ble hevdet for ca 50 år siden, fortsatt være gjeldene. En sannhet som i tillegg baserte seg på svært suspekt forskning, der fettforskeren vant "krigen" mot sukkerforskeren (Ancel Keys vs Robert Yudkin) Er det ikke på tide å gå videre?

Når vi gjør som helsemyndighetene her i landet anbefaler, vil fremdeles problemet med insulinresistens opprettholdes. Dermed vil også inflammasjon og risikoen for å utvikle andre livsstilslidelser også opprettholdes, og problematikken med senskader vil gå sin gang.

Medisinene som gis ved diabetes 2, får riktignok blodsukkerverdiene til å normaliseres, men det er kun sukkeret i blodet som har fått hjelp til å nå ut til cellene. Sukkeret forsvinner jo ikke. Det som ikke brukes lagres som fett.

Og selv om vekten kan reduseres for en periode med kaloriunderskudd, vil insulinresistens opprettholdes når karbohydratinntaket opprettholdes.

Hjerneslag, hjerte/ karsykdommer, blindhet, nevropati, amputasjon og død er ytterste konsekvens, så hvorfor ikke gjøre noen tiltak før det går så langt?

Er ikke hensikten å behandle sykdommen, ikke bare dempe symptomene?

Kompetanse om kosthold er ferskvare. Likevel fortsetter helsemyndighetene, med Bent Høye i spissen, å anbefale overvektige og diabetes 2 pasienter karbohydrater og behandler symptomene med medisiner. De fortsetter å hevde at diabetes type 2 er en kronisk lidelse. Hvorfor er det så vanskelig å ta inn ny kunnskap og innrømme at det som vi tidligere trodde på faktisk ikke var helt riktig?

Fysisk aktivitet vil også har god effekt på den metabolske ubalansen, og det er trolig effekten på insulinfølsomhet som er den viktigste ved fysisk aktivitet og ikke forbrenning av kalorier som vi tidligere har trodd.

At ikke legene vil være mer åpne for denne kompetansen blir dermed en hemsko for pasientene, og hindrer dem i å få den beste behandlingen. Det er vel pasientene som bør være i fokus både for legene og helsemyndighetene.

Vil bare minne om dr. Semmelweis som kom med rådet om at legene skulle vaske hendene da de kom fra obduskjonssalen til fødeklinikken. Hensikten var å unngå dødelighet hos barselkvinnene. Den gang ble han ledd av. I dag er det vel ingen som ler av det rådet. Det tok likevel flere tiår før hans råd ble tatt til etterretning. Heldigvis er det lov å ta inn ny kunnskap. Men første steg er å være åpen og innrømme at en sannhet i dag ikke nødvendigvis er en sannhet i morgen.

De beste ønsker om en god helse

Mette

Referanser

1. Foster GD, Wyatt HR, Hill JO, Makris AP, Rosenbaum DL, Brill C, Stein RI, Mohammed BS, Miller B, Rader DJ, Zemel B, Wadden TA, Tenhave T, Newcomb CW, Klein S: Weight and metabolic outcomes after 2 years on a low-carbohydrate versus low-fat diet: a randomized trial. Ann Intern Med 2010, 153: 147-157.

2. Stern L, Iqbal N, Seshadri P, Chicano KL, Daily DA, McGrory J, Williams M, Gracely EJ, Samaha FF: The effects of low-carbohydrate versus conventional weight loss diets in severely obese adults: one-year follow-up of a randomized trial. Ann Intern Med 2004, 140: 778-785.

3. Dashti HM, Al Zaid NS, Mathew TC, Al Mousawi M, Talib H, Asfar SK, Behbahani AI: Long term effects of ketogenic diet in obese subjects with high cholesterol level. Mol Cell Biochem 2006, 286: 1-9

4. Jason Fung, Amy Berger:Hyperinsulinemi and insulinresistance: Scope of the problem. Journal of insulin resitance, 2016: https://insulinresistance.org/index.php/jir/article/view/18/25